Sveinung Groven har vært styreformann i Skorve Karateklubb i snart to år. Det mange ikke vet er at han har en karatebakgrunn som er blant de mest imponerende i klubben. Vi slo av en liten førjulsprat.
Medlemmene i Skorve Karateklubb / Telemark Karate kjenner Sveinung som styreformann og ser ham stort sett når det er større arrangementer i Dojo`en. Han er gift med Irina (2. kyu) og «karate-pappa» til Sofie (3. kyu) på 11 år. Selv har han 1. kyu (3. brunt) fra studieperioden i Skottland, og har gradert under legendariske Enoeda Sensei (9. dan JKA) og Ohta Sensei (7. dan og hovedinstruktør for JKA England). Sveinung har lyst til å ta opp karate igjen, men stoppes foreløpig av et vondt kne.
La oss starte litt med karatebakgrunnen din, når begynte du og hvor lenge holdt du på?
– Jeg drev med Karate i fem år, fra 1984 til 1989. Jeg trente også noe i Stockholm (1990 og 1991) etter at jeg begynte å arbeide der, men det ble for mye jobbing og for lite tid til Karate. Jeg har 1. kyu (det tredje brune). Meningen var at jeg skulle opp til 1. dan (det første sorte beltet) to ganger, både i 1988 og i 1989, men det passet aldri med eksamen på Universitetet.
Sveinung med ryggen mot kamera, den gangen var 1. kyu brunt/hvitt
Kan du si litt om miljøet du trente i?
– Dagene startet kl. 05:30 om morgenen. Jeg trente sammen med en 1. dan som jeg mener het Alec Fife i den lokale parken en periode. Vi jogget, trente kata i skråninger og slo mot en Makiwara som var festet til et tre, husker jeg. Han skulle opp til 2. dan, jeg til 1. Det var Kumite som blei min favoritt-øvelse. Vi kalte det freestyle den gangen, vi gikk fem mot fem i turneringene og det var om å gjøre å vinne minst tre av kampene. Jeg var kaptein på laget mitt, og slo ved flere anledninger sortbelter i kamp. Jeg blei faktisk plukket ut til å representere universitetene i Skottland i internasjonale turneringer!
– Det var mange fantastiske treningsøkter, men jeg husker spesielt den treningen der Kiai kom av seg selv – det var en stor opplevelse for meg. Og så var det spennende å se hvor svett man ble når man gjorde bevegelsene riktig. Husker også godt da jeg fikk 3. kyu (det første brune beltet). Da ble det tillatt å delta på sortbelte-treningene.
– Klubbens Sensei het Mike Macay og hadde 2. dan den gangen. Vi trente uten internett og YouTube. Jeg lærte meg kataene Jitte, Jion og Empi frem mot det som skulle vært min 1. dan gradering, ved å studere bøker – har bøkene hjemme fortsatt.
Du graderte under to legendariske karateutøvere fra JKA. Kan du si litt om dem?
– Jeg trente og graderte både med Enoeda Sensei og Ohta Sensei. Flesteparten var med Ohta Sensei på vegne av Enoeda Sensei. Det står likevel stemplet Enoeda i passet mitt på samtlige graderinger. Mener å huske at jeg også har trent med Kawasoe Sensei, den gangen han var under Enoeda Sensei og JKA.
– Jeg husker veldig godt når Enoeda Sensei slo mot en betongvegg under oppvarming. Han hadde slik kontroll! Enoeda Sensei inspirerte som den legenden han var. Du merket når han kom inn i rommet. Han virket streng, men veldig målbevisst. Når Enoeda Sensei kom inn i Dojo`en blei det helt stille. Vi fikk beskjed på forhånd om at det var sånn han ville ha det.
– Ohta Sensei var mer korrekt enn Enoeda Sensei og framsto dessuten som litt snillere. Enoeda Sensei virket mere «rå». Når det gjelder treningene var begge to helt utrolige. De så med en gang hvor svakhetene lå og hva som måtte forbedres!
Hvordan var miljøet i klubben den gangen, og hvordan ser du for deg at Skorve Karateklubb skal utvikle seg framover?
– Klubben hørte til Universitetet i Glasgow. Alle var studenter i samme aldersgruppe, så det var godt samhold. De færreste kom helt til brunt eller sort belte.
– Karate er MYE mer enn selvforsvar og det er viktig for meg at dette kommer ordentlig frem. Derfor ble jeg også veldig glad når Sofie ville starte. Jeg håper Skorve Karateklubb blir en klubb som det blir regnet som et privilegie å være en del av. Jeg tror mer på kvalitet enn kvantitet for klubben, men likevel hadde det vært moro om vi ble enda flere. Kanskje kommer vi dit at potensielle elever må søke om opptak i fremtiden?
